DET GÅR MOT SLUTTEN

(Til minne om Flemming Mouritsen)

det går mot slutten
vi kaller det endring, overgang eller ny retning
men det går mot slutten

det går mot ord som rammer inn
det som aldri kan rammes inn
det går mot en alt for firkantet og velstelt grav

vi gikk langs en endeløs strand
mellom rekved og garnrester, hav og himmel
og han snakket uavlatelig
om polfarere i hundeslede over Grønlandsisen
om Tarzan og maktsyke universitetsbyråkrater
om greske statuer og hvorfor små barn hinker på ett bein

han hadde skapet sitt fullt av all verdens dyr

langt flere enn han noen gang fikk gitt barna
han snakket om å elske og om å overleve
på Finnmarksvidda og i systemet
om lærere og herregårdsfolk
om ærlige bønder og sladdertasker
om svik og om svin
og ad helvede til med de forpulede djøffer
om sykdom og død og hvor han ville ligge og sive
om kameler
og om nåløyet

vi var vel forlikte om sannheten
i ei skikkelig skrøne og i småungenes fantasier
og siden vi også var enige om at 3-tallet var blått
tok vi oss en øl og pisset bak hekken

det var jo likevel så meget vi ikke forstod
og vi hadde et håp om at noe
var større enn oss